Del I, trykket i medlemsblad nr. 3-1997

Temaet etologi, (læren om hundens atferd) syntes jeg er utrolig interessant og spennende. Når man driver aktivt som instruktør, må man sette seg inn i en del, da mye går ut på problemløsing - men det som gjør emnet stadig like spennende, er at man aldri blir utlært. Det dukker stadig opp noe nytt både hva det gjelder nyanser i språk-/atferd og hva de enkelte opplever i sitt forhold til hunden(e). Derfor finnes det heller ingen fasit, men individuelle løsninger i forhold til den enkeltes muligheter og mål. Når jeg tar for meg et såpass vidt spekter som tittelen antyder, er det fordi jeg mener at disse går hånd i hånd.

Jeg tror vel at svært mange er med meg når jeg hevder at en av de mest ledende personer innen emnet, gjennom svært lang tid, er Anders Hallgren. Han er stadig like aktuell, og en stor del av det som såkalte "hundepsykologer" uttaler seg klokt om, kan du finne igjen i artikler forfattet av Hallgren for flere år tilbake. Mye av studiemateriellet som brukes i instruktørutdanningen er også forfattet av Hallgren.

Selvfølgelig kan det komme motstridende uttalelser fra forskjellige kanter, men mitt hovedinntrykk er at dette var mer vanlig for en 3-4 år tilbake. De siste 6-7 årene har det skjedd ganske store fremskritt med hensyn til bl.a. metoder for innlæring-/ opplæring, og viktigheten av å forstå hunden. Disse tingene er satt i system, og man bruker hundens eget språk i større grad enn før. De gamle "militante metodene" er stort sett borte i alle seriøse miljøer. Man har gjennom studier funnet at bl.a. straff er et dårlig middel for læring, mens ros for riktig atferd derimot fører frem. Likeledes passivitet isteret for irettesettelse i mange tilfeller av uønsket atferd, hvilket jeg skal komme tilbake til i noen eksempler. Min erfaring med de "nye snille metodene", gjennom 5-6 år, er at de gir en tryggere hund (både på seg selv og omgivelsene), gir rask læring og god motivasjon for læring.

Det som kanskje er mest fremtredende, er at raseforskjellene ikke lenger er så store m.h.t. oppnådd resultat etter f.eks. endt kurs. Det er ikke lenger bare Schæfere og Bordere som får det til. En Pyreneèr eller Elghund for den saks skyld kan godt være blant de fremste. Selvfølgelig har dette også noe å gjøre med den innstilling og motivasjon man lykkes i å skape hos hundeføreren på forhånd, men det skal rask fremgang til for å opprettholde motivasjonen hos hundeføreren - og der er systemet suverent.

Jeg er fullt oppmerksom på at en PY er ingen Border, og det er en årsak til at f.eks. eliten innen lydighet velger Border, Schæfer osv., men derfra til å mene at det er nytteløst å lære en PY noe er langt. Riktignok kreves det noe mer tålmodighet, og ikke minst større konsekventhet, men det aller viktigste er nok den innstillingen man har når man skaffer seg hund.

Hva gjør en "bruksmann" når han får hjem en 8-ukers valp? Jo, han skal jo ha en hund som fungerer, så han starter nesten umiddelbart med å lære inn bl.a. innkalling, og det er ingen sak i den alderen. (Faktisk er valpen utrolig mottagelig for læring i alderen 8- 12 uker, og alt skjer via positive opplevelser og lek).

Hva gjør så mange Py-eiere når de får det nydelige nøstet hjem? Jo, de har hørt at "frihetstrening" er bra, og når den lille utforsker verden alene, sier man; "se så selvstendig han er - også bare 10 uker gammel...." Fint det, hvis hunden skal være vakthund og har et stort område den kan ferdes fritt på - også når den blir stor. De fleste av oss har ikke det, men bor i boligområder der løshunder ikke blir godtatt - og hunden ender opp som "bandhund". Frihetstrening er bra det, men under din kontroll og opplæring.

Det er klart at i rasen's egenskaper tilligger selvstendighet, psykisk styrke og vaktinnstinkt, men også her er det store forskjeller fra individ til individ som hos andre raser, og det er ikke alltid nødvendig eller ønskelig å videreutvikle alle egenskapene maksimalt. Vaktinnstinktet og selvstendigheten vil du sannsynligvis ikke kunne fjerne uten å ødelegge hunden, men derfra til å la hunden være flokklederen i din flokk er ganske langt. Det går an å finne en "gylden middelvei", slik at hunden kan fungere sosialt på en god måte i forhold til omgivelsene-/forholdene.

Alle er enige om at innlæring skjer best via positive opplevelser og "forsterkning" via ros-/godbit etc. i rett øyeblikk-/varighet og styrke. Men når det kommer til grense- setting kan mange heller ikke der være snille nok, og personlig tror jeg det er årsaken til at mange sliter. NEI er nemlig ikke NEI for mange, men et "kanskje". Dersom både tillatte og forbudte ting oppfattes likt - er det ikke rart at hunden aldri lærer hva som er forbudt. Hvis man ønsker at et "nei" skal bety å bryte en handling, og også for senere anledninger, må handlingen brytes idet hunden er på vei inn i handlingen (ikke når kaken fra kakefatet allerede er fortært). Dersom "nei" også bare er et hyggelig ord på linje med andre ord og det ikke blir etterfulgt av en handling fra vår side eller fulgt opp I det hele tatt - kan vi heller ikke forvente at hunden skal forstå. "Å jo da", sier folk - "han forstår at han har gjort noe galt". Nei, det han "leser" er din reaksjon-/ kroppsholdning eller har et minnesbilde fra tidligere tilsvarende situasjon - og skjønner at "noe" ikke er bra. Han forstår ikke årsaken!

Det er ikke snakk om å nødvendigvis gå fysisk hardt til verks, men påvirke at handlingen blir brutt og samtidig gå inn med et "nei". Når hunden bryter handlingen - da er det "julaften". På denne måten gjør man ting litt mer nyansert - isteden for "rosenrødt" eller "gråtonet". Hvis ens forbudsord er "brukt opp" - og betyr et "kanskje" for hunden - finn gjerne på et nytt, f.eks "stopp" e.l.

Jeg overtok en gang en Schäfer-hannhund på 1,5 år, som hadde lært kun 2 tingiI livet. Det ene var innkalling og det andre var "nei". Begge tingene var 100% uansett situasjon, og han fungerte faktisk meget bra og var overlykkelig når han fikk ros. (Riktignok var det en arbeidsglad hund som jeg jobbet videre med, men egentlig hadde det ikke vært behov for noe annet).

Da jeg tror at det er flere enn meg som er opptatt av disse tingene, håper jeg å kunne lage en fast spalte i bladet, som omhandler atferd, språk, innlæring, utvikling, problemløsning osv. - der et par emner tas opp hver gang. Har du synspunkter på noen av tingene spørsmål, ønsker eller kanskje konkrete problemer - skriv gjerne noen ord. Vi ønsker et "levende" blad som engasjerer flest mulig og antagelig sitter mange med de samme spørsmålene. Jeg er ingen "klara klok" med fasitløsninger for et hvert problem, men har vel noe kunnskap-/erfaring på området og dessuten gode muligheter for å søke råd også hos andre der det trengs.

Ta pennen fatt folkens!