Del II, trykket i medlemsblad nr. 4-1997

Jeg har mottatt flere positive tilbakemeldinger som ønsker en slik spalte velkommen - og det er hyggelig, og jeg håper at leserne også har noe å bidra med etter hvert, være seg meningsytringer, spørsmål, egne opplevelser, hvordan man taklet et problem etc. etc. Det har også kommet en reaksjon fra et medlem som gjorde oppmerksom på at min definisjon av etologi ikke var korrekt - som mente at man ikke har anledning til å bruke ordet etologi i en slik sammenheng som her, og at etologi kun skulle brukes i sammenheng med ville dyrs beteende i forhold til omgivelsene/naturen. (Kan vedkommende ha tenkt på ekologi?) Min definisjon var; "læren om hundens atferd", og jeg er enig at dette er noe upresist. Det skal være; "læren om dyr og menneskers atferd" (og som det så fint heter; "de viktigste prinsipper bak dyrs atferd og funksjonelle aspekter av atferden"). At begrepet ikke kan brukes i hundesammenheng stiller jeg meg noe uforstående til, og hvis man slår opp emnet på f.eks. Internett får man mengder av henvisninger til bl.a. Universiteter i Norge og Sverige med bl.a. følgende eksempler på etologiske emner; motivasjon, beteende-fysiologi, beteendegenetik, innlæring, kommunikasjon, sosiale beteender, paringssystem og seksuell seleksjon. (Jeg har vært på "etologi-seminarer" i hundesammenheng med bl.a. Karsten Karlsen fra Forsvarets Hundeskole). Pavlov brukte hunder i sine forsøk/forskning bl.a. i forbindelse med "shaping" som jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, være seg konstruktiv kritikk som i dette tilfellet eller annet. Selv om jeg ikke er helt enig/overbevist, viser det at folk engasjerer seg.
Som tidligere nevnt er det utrolig viktig å vite litt om nettopp hvorfor hunden reagerer som den gjør i forskjellige situasjoner utfra artens atferd i forhold til omgivelsene, folk og dyr - og spesielt hvis man jobber med problemløsning. I innlæringssituasjoner benytter man seg også av grunnleggende atferd hos arten, som f.eks. hilseritualer, tiggeatferd, flokk, rangordning, sosialt beteende, minnesbilder, kommunikasjon, innlæringsfunksjoner osv. osv.

Språk/kommunikasjon
At hunden stammer fra ulven er det neppe uenighet om, og ved å studere ulvens instinkter-/språk-/atferd, vil man se mye av det samme hos dagens hunder, selv om man gjennom avlen har fått frem forskjellige egenskaper og utseende. Pregingen til mennesker har selvfølgelig også betydning for beteendet. Jeg har vært så heldig å få studere en hybrid, som er 67% ulv og 33% Malamute/Schæfer, gjennom de siste 5-6 årene, og det har vært virkelig interessant og lærerikt. Stort sett er "Yukon's" språk og atferd som for andre hunder, men alt er liksom så mye mer overdrevent enn det vi er vant til. Yukon "snakker" med STORE BOKSTAVER, og alle signaler er tydelige. Han har et ganske stort behov for å markere seg, hvilket man ofte også ser hos en ranghøy ulv. (Muligens kan det også ha noe å gjøre med at de hundene han treffer, har et noe vagere språk med ikke så tydelige signaler). Et "glatt ansikt" med bakovertrukne lepper og ører, som signaliserer fred, er ikke nok for ham. Han krever full underkastelse. Helt siden Yukon var 8 uker har vår gamle "Bastian" vært for ham den ubestridte leder, og selv i dag når de møtes, viser han total underkastelse. Det faktum at Bastian snart er 11 år, og at Yukon med letthet kunne vippet "gammer'n" av pinnen synes ikke å ha noen betydning. Ganske besynderlig å se en "ulv" med mankehøyde på 75 cm, som er relativt ranghøy, åle seg frem til den gamle og nislikke ham under haken. Bastian syntes faktisk det er både ekkelt og irriterende, ignorerer ham og går helst unna og viser dempende signaler som f.eks. gjesping, men Yukon blir da ennå mer oppsatt på å fortelle at; "jeg er deg underdanig.." Det samme mønster ser vi når en ulveflokk studeres, overdreven markering og total underkastelse.

Skal man ta for seg hele spekteret innen dette emnet, må man minst skrive bok, men enkelte ting er greie å sette seg inn i. Dess mer man lærer om hundens språk, dess mer fascinert blir man, og bedre rustet til å takle-/unngå situasjoner som kan lage problemer. Av artene menneske og hund, regnes mennesket som mest intelligent, (selv om man i enkelte tilfeller kan tro det motsatte), og derfor bør det være enklere for mennesket å lære seg noe av hundens språk enn omvendt. Våre hunder må også lære seg vår, for de, merkelige atferd for å kunne fungere sosialt.

En hund med et godt utviklet språk, havner sjelden i bråk - med mindre den må forsvare seg. Dvs. hvis vi lar den få lov til å bruke og utvikle språket sitt, og vi ikke blander oss inn. Mange av hundens signaler går ut på å vise aggresjonsdempende signaler, og å uttrykke usikkerhet. Den usikre "utagerende" hunden har ofte ikke fått anledning til å utvikle dette normalt, fordi vi til enhver tid forteller den hvordan vi "forventer" at den skal reagere. I "gamle dager", da jeg var ung, og hundene reket omkring på egenhånd, var det ikke så mange problemer. I dagens samfunn med lover/regler, båndtvang osv. oppstår det for mange uønsket atferd - som ofte er tillært ting. Nesten i alle tilfeller, forteller de som har en "utagerende" hund, (dvs. en hund som av usikkerhet fyker frem og bråker på andre individer) at det er kun når den er i bånd at den oppfører seg slik. Merkelig at hunden blir usikker når vi står bak og holder i lina? Egentlig ikke. Når hunden prøver å bruke sitt naturlige språk som bust, kroppsholdning, ørestilling, munnviker, haleføring og ikke minst knurring - står eieren i de fleste slike tilfeller og regulerer dette. "Barna" må jo være høflige - og oppføre seg pent....!", og dette strider ofte mot hundens måte å uttrykke seg på.

Utagering
En utagerende hund synes for andre svært lite tiltalende, og oppfattes ofte som aggressiv - men er sjelden det. I nesten alle tilfeller er det ren usikkerhet. Den forteller bare med språket sitt at; "deg stoler jeg ikke på - hold deg unna meg" og kjører gjerne et lite skuespill for å virke stor og sterk og skremme unna. For å skjønne hva som utløser utagering, må vi ofte se litt på noe av hundens språk i forhold til hvordan vi handler i visse situasjoner. Hva gjør du første gangen "ungdommen" viser sin usikkerhet mot andre? Jo, du stivner til, strammer båndet og beveger deg med forsiktige skritt bakoverlent, for ikke å bli dratt overende. Samtidig skriker du forbudsord og røsker i båndet. Dermed forteller du hunden din at; "noe virkelig farlig kommer i møte, men sammen skal vi skremme det farlige bort". Dere har også begge blikket stivt festet til det som kommer i mot, og hunden din oppfatter at du også "bjeffer" mot den som kommer. Når du har passert "beroliger" du kanskje også hunden din, fordi den ikke ennå har avreagert, hvilket oppfattes som "ros" - og "minnesbildet" fester seg ekstra godt. "Denne "biffen" klarte vi bra...!" Det er utrolig viktig å huske at hunder kan ikke skille mellom ros og trøst. Ros brukes som belønning for rett atferd, og forsterker handlingen. Dersom du i en uheldig situasjon trøster hunden, oppfattes det som ros/forsterker. Det er en klok hund du har, for neste gang situasjonen oppstår, rekker du kanskje ikke engang å stramme inn båndet før hunden starter utageringen - og så er man i den onde sirkelen. For å få løst et slikt problem, kreves det at hundeeieren lærer å forholde seg avslappet, ikke stramme inn båndet - og prøve å signalisere trygghet til hunden. Samtidig er det avgjørende at hunden får trening i situasjonen, ved at man arrangerer slike møter med trygge hunder. Dvs. at man vet at den møtende hund har normal atferd. Dette også for at eieren skal føle seg trygg i situasjonen og lære å agere riktig.

Språkløse hunder
Jeg har vært borti noen tilfeller der eierne rett og slett har fratatt hunden språket helt, med det resultat at hunden som utad så rolig og balansert ut - helt umotivert gikk til angrep på andre hunder, uten noen form for signaler på forhånd. I et av tilfellene (som for øvrig omfattet 2 hunder med samme beteende i en familie), hadde eieren rett og slett straffet hundene så fort de bustet, knurret og overhodet viste interesse for andre hunder. Med dette lærte eieren sine hunder at andre hunder var en trussel, og aggressivt overraskende angrep ble det beste forsvar, være seg ovenfor små valper eller store voksne hunder. Det var her ikke snakk om en tumult for å markere seg, men de gikk direkte til fasen; "avliving" med strupetak, risting og riving. Det sier seg selv at dette var et temmelig langt "lerret å bleke", og ikke særlig mange var villige til å "ofre" hunden sin for å hjelpe vedkommende til å lære disse hundene at andre hunder var "alrighte dyr". Så langt har det endt med avliving for den ene og isolasjon for den andre.

Knurring
Knurring er en del av språket som det hersker mange myter om. Denne lyden betyr sjelden noe aggressivt, men gjenspeiler oftest usikkerhet. Noen hunder knurrer i lek, noen knurrer (prater) når de blir kjælet med. Virkelig trusselknurr arter seg som særdeles dyp/lav knurring fra nedre mageregion og fungerer som et siste varsel for å unngå konflikt, og går man inn og prøver å regulere dette på gal måte - kan man oppnå en hund som ikke gir varsel, men angriper direkte. ("Slår først og spør siden"). Knurring i kombinasjon med skarp bjeffing/brøling fungerer som skremselspropaganda for å jage bort det den ikke har tillit til.

Hopping
Hopping på folk er et ganske vanlig fenomen, og dette er også språk. Hunden vil opp til ansiktet/munnviken, som er et hilserituale og som viser fredelige hensikter. Selv om de fleste gjerne roser denne atferden ved å klappe hunden når den hopper, liker de færreste å få sølete labber på klærne. Det har vært mange gode råd opp gjennom årene, så som; kne i brystet, trampe på bakbena osv. Hvis vi tenker oss hvordan en glad og vennlig hund, opplever det å hilse på folk, hvis den blir møtt på denne måten - kan man sammenligne med et barn som vil gi oss en klem - som blir møtt med en ørefik. Vi ønsker at våre hunder skal ha et trygt forhold til mennesker og derfor skal vi heller lære den å hilse riktig på våre premisser, ved å ikke gi den noe løsning/positiv respons på det å hoppe opp. Snu helt enkelt ryggen til og klapp og ros når hunden holder seg nede. Det er mennesker som er mest glad i hunder som ødelegger for oss her. -"Det gjør ingenting - jeg er så glad i hunder", hører vi når den lille søte valpen hopper opp. En god leveregel er at det vi ikke ønsker at hunden skal gjøre som voksen, bør den heller ikke få lov til som valp. Hvis den aldri får aldri får noe positivt ut av å hoppe - men derimot hvis den sitter i ro, vil den fort finne ut hva som lønner seg. Feilen er at den får løsning for hopping innimellom.

Det er språk å gå på do...
Lukt er særdeles viktig for hundens språk. Å gjøre fra seg er språk - og det er ikke tilfeldig hvor den gjør det. En selvsikker hund finner seg ofte en forhøyning i landskapet og omvendt. Mange dominante hunder bæsjer opp etter busker/stolper for å fortelle de som kommer etter at her har det vært en "stor kar". I noen tilfeller kan det synes vanskelig å få hunden "husren", og mange hunder får et tilbakefall med å gjøre fra seg inne i 4-5 måneders alder. Selv om en er påpasselig med å jevnlig ta valpen ut, skjer det at valpen først gjør fra seg når vi kommer inn igjen. Dette er ikke uvanlig, og har med språk å gjøre. Dersom det er andre dominante hunder i nærområdet - ønsker ikke valpen å provosere ved å gjøre fra seg, men venter til den kommer inn i trygge omgivelser. I slike tilfeller er det viktig at den plassen hunden vanligvis gjør fra seg på er trygg for hunden. Dersom en greier å bryte inn idet hunden er i ferd med å huke seg, er det greit å bryte med et nei og geleide hunden ut. Har den rukket å gjøre fra seg, har det ingen hensikt å kjefte. Masse ros når den gjør fra seg på egnet sted.

Aggresjonsdempende signaler
En del valper tisser en skvett når de møter andre hunder eller mennesker. Denne lukten signaliserer underdanighet og fredelige hensikter. Svært mye av hundens språk dreier seg om å vise aggresjonsdempende signaler. Mange hunder blir forhindret av sine eiere når de skal vise fredelige signaler, og derfor har et stort antall hunder nettopp problem med å mestre det å møte ukjente mennesker/hunder. Det er fordi vi ikke skiller mellom redsel, aggresjon og språk. Mange hundeeiere syntes det er flaut når valpen nærmest kryper når den hilser, og bestraffer den for å vise et ganske normalt språk.

Hunden har mange overgivelsessignaler. I "gamle dager" hadde man oppfatningen at man jevnlig måtte "ta" hunden for å markere sin sjefsrolle, og gjerne gikk man så langt at hunden lå på rygg i total overgivelse. Innen man kom så langt, hadde hunden allerede vist en mengde overgivelsessignaler via munnviker, ørestilling og kroppsholdning. Det som kan skje hvis man ikke leser signalene og presser videre, er at hunden enten går i total overgivelse eller i forsvar straks man hever stemmen. (Språket mitt hjelper jo ikke likevel....!) Gudskjelov er denne tiden forbi, og i dag vet man bedre. Det å innta sjefsrollen på rangstigen har ingenting med makt og vold å gjøre, men via handlinger, og det å være den som tar initiativ til ting som skal skje. Når det gjelder flokk/rangordning skal jeg komme nærmere inn på dette senere, men jeg vil anbefale alle å lese stykket; "Valpeliv - høflig som en saluki" av Gro B. Henriksen som sto i hundesport nr. 10/97.