Del III, trykket i medlemsblad nr. 1-1998

Denne gangen har vi fått tilsendt 3 innlegg fra medlemmer som vi lar utgjøre spalten denne gangen. Flott, takk skal dere ha - fortsett sånn!

Etologi - hva betyr det egentlig
Av Hilde Aune

Opprinnelsen til ordet etologi finner man helt tilbake på 1700 tallet, men da i betydningen av en skuespiller som hermet etter en annen person. Denne bruken av ordet fant man til godt inn på 1800 tallet, hvor det fikk betydningen "de etiske vitenskapene". Engelskmannen John Stuart Mill (1806 - 1873) definerte ordet som "vitenskapen om hvordan et individs karakter dannes". Mannen er bedre kjent innen psykologien, som han definerte som: "læren om bevissthetens grunnleggende lover."

Av enkelt innen miljøet regnes i dag franskmannen Charles Georges Leroy (1723 - 1789) som den første etologen. Men hovedsakelig ser det ut til at han i dag regnes som grunnleggeren av sammenlignende adferdsforskning.

Så kom franskmannen Lamarck (1744 - 1829). som hevdet at alle våre ulike dyrearter var et resultat av en gradvis utvikling og tilpasning til sine omgivelser. Datidens naturforskere diskuterte heftig rundt dette, men så kom Darwin. Diskusjonene tok da helt andre retninger en tid, og begrepsdefinisjonene ble som de var.

I året 1909 kom tyskeren Jacob von Uexkull ut med verket "Umwelt und Innenwelt der Tiere", og dette regnes som forgjengeren til det man i dag i all hovedsak er enige om er "oppstarten" av moderne etologi; nemlig Konrad Lorenz arbeide utgitt i 1935: "Der Kumpan in der Umwelt des Vogels". Dette året ble en milepel for etologien, og årstallet regnes som moderne etologis fødselsår.

Selve ordet har opprinnelse fra gresk, ethos betyr vane, og logos betyr lære. Ut fra dette virker det også mer naturlig med den betydningen ordet har i forskningssammenheng: studiet av årsakssammenhenger som er bakenforliggende dyrs adferd I DERES NATURLIGE MILJØ.

Som en motpol til etologien, var den komparative psykologien, representert ved Warson og Skinner. Disse trakk dyrene inn fra naturen til laboratoriet, og hevdet at all adferd var basert på enkle, tillærte reflekser.

Midt i mellom disse retningene kom den russiske fysiologen Pavlov inn på arenaen. Men Pavlov var altså ikke selv etolog, men hans resultater i laboratoriet har gitt verdifull hjelp videre både i fysiologien, etologien, og ikke minst til læringspsykologien. Men fordi han trakk sine eksperimenter inn i laboratoriet, vil han strengt definert være en behaviorist.

Konrad Lorenz var ikke alene, og nederlenderen Nikko Tinnbergen startet parallelt sine studier av dyreadferd. Sistnevnte Tinbergen, var den som utviklet den eksperimentelle teknikk innen etologien. Han klarte å skape situasjoner og miljøer i naturlige omgivelser som kunne si noe om dyras adferd i et naturlig miljø. Nettopp disse to, sammen med fysiologen Karl von Frisch, fikk da også Nobelprisen i medisin og fysiologi i 1973 for sin innsats med å utrede individuelle og sosiale atferdsmønstre.

På grunnlag av det som her er forklart, er det at etologi brukt om studiet av domestiserte dyr (husdyravl), i utgangspunktet kommer i periferien av begrepet. I dag godtar man at ordet brukes, men det altså en noe vidstrakt begrepsforklaring. Derfor kalles det ofte for "grå-sone-forskning" om man velger domestiserte dyr som forskningsobjekt. Som Gro nevner i sin artikkel, ulven, den er et dyr som i et visst omfang i hverfall, ennå kan studeres i sitt naturlige miljø, og da vil denne omfattes av etologi-begrepet i enhver definisjonssammenheng. Og at dette er meget nyttig for oss hundefolk er det vel liten tvil om.

Det finnes i dag etologer som har tatt sin spesialisering på hund, men de er relativt sjeldne, spesielt i Norge. I Sverige finnes noen flere. Men de kursene som holdes i hundeverden i dag, er oftest en blanding av kynologi - som er læren om hunden- etologi, atferdspsykologi, læringspsykologi, genetikk, medisin, fysiologi og anatomi.

På norsk finnes svært lite god litteratur, men det ble i 1986 utgitt en bok av Grete Myhre "Dyr og adferd", som er en grei startpakke. Senere er det oversatt en bok fra svensk, av en Nilsson. Men en meget god klassiker er " I ulvemors sted". (Kan komme nærmere tilbake til disse om ønskelig). Svenske etologer ved Hundskolan i Sollefteå har også utgitt en del bøker og temahefter på svensk som er informative.

Ellers vil jeg til slutt komme med en liten digresjon angående Internett: -bruk det gjerne til hobbybruk, og kanskje en del informasjon om emner generelt. MEN; Internett kan ikke brukes som en faktakilde. Til det har vi i universitetsmiljøet egne nettverk, hvor alle publiserte, faglige artikler er tilgjengelige.

Med hilsen Hilde Aune,
etologistudent og hundeeier.

Litt om innlæring
Av Yngvild Skogstad

"Ta pennen fatt", skrev Gro Mathiesen i nr. 3. Siden det var snakk om opplæring der, fikk jeg lyst til å nevne litt om egen erfaring med å lære hunden min nyttig adferd.

Jeg vokste opp med jakthunder. De elsket å bade. Oppe av vannet styrtet de hen til oss solvarme, tørre, som lå og leste vår sommerlektyre, for å fortelle oss hvor deilig det var med et bad, og så ristet de seg ettertrykkelig, med våt sommerlektyre, kvin og hyl fra oss som resultat.

Da jeg mange år etter fikk egen hund og alt dette gjentok seg, fant jeg ut at det måtte få en ende. Hunden kunne "STÅ" på kommando, riste seg kunne han naturligvis, men ordet for denne bevegelsen hadde han ikke lært. Jeg brukte klassisk betinging. Jeg visste at min hund kjente ubehag eller kanskje var kilen og helt automatisk ristet seg, hvis jeg førte en finger langs huden fra haleroten mot nakken, slik at pelsen sto opp. Dette slo alltid til. Det jeg måtte gjøre, var å si min kommando; "RISTE DEG", umiddelbart før jeg så at nå kom den reaksjonen.

Kombinasjonen av min kommando; "riste seg" og hans naturlige reaksjon for å få pelsen i riktig leie igjen ble gjentatt gjennom en viss tid. Målet var at min kommando alene skulle fremkalle ristebevegelsen, og stor var spenningen første gang jeg prøvde. Spør om det virket! Øvelsen ble deretter godt innarbeidet ved gjentakelser og premiering.

Så var det bare å rope "STÅÅ" og "RIISTE DEG" neste gang han kom løpende opp av annet med hensikt å berike oss med sin glede og dusj. Det virket helt flott, og jeg gjentok opplæringen på samme måte da jeg fikk min første pyreneér.

Da hadde jeg fulgt flere av Hallgren's kurs og fått det inntrykk at det bare var gunstig å lære hunder såkalte kunster, så jeg fikk lyst til å lære min hund å bare riste på hodet. Det fikk vi til ved først å kommandere "sitt", deretter "RISTE PÅHODET"! Den gode gutten hadde jo baken plantet i marken, og da var det bare hodet som ristet på seg. Etter en tid forbandt han denne kommandoen med bare hoderisting, selv om han satt eller sto oppe. Naturligvis kom masse ros eller premiering.

Min nåværende, min kjære Gaio, er merkelig nok ikke hverken kilen eller følger ubehag og trang til å riste seg når jeg forstyrrer pelsens naturlige bakoversveis, og jeg er vel blitt dovnere med årene - så han har ikke lært å riste seg på kommando. Men det gjør ikke noe, for han liker ikke å bade, bare å vasse!
 

Tren med Pyrenéer'n din!
Av Hilde Stenstad

Jeg har alltid syntes det har vært artig og interessant å trene med hund. Mitt første dessurkurs gikk jeg da jeg var 9-10 år med min første hund, en blanding av riesenschnauzer og labrador (som forøvrig ble 16 ½ år!). Siden har jeg trenet med alle hundene mine; 2 franske bulldoger og en tervueren, og også andres hunder.

Så da jeg endelig fikk meg pyreneér, en etterlengtet "Lana-sønn", så jeg ingen grunn til å slutte med trening, tvert i mot så jeg på det som en utfordring. "Det er umulig å få en py lydig", "De stikker bestandig av, så det er umulig å ha den løs", er utsagn jeg har hørt. Nå er jeg av den bestemte mening at ingenting er umulig!

Jeg begynte å trene innkalling dagen etter han kom i hus. Vi startet i hagen, og han kom hver gang jeg ropte på han, og fikk selvfølgelig mye ros, kos og godis. Ikke gikk han langt unne heller p.g.a. at jeg agerte tullebukk, lekte og fant på ting med han slik at han syntes det var mer interessant å være sammen med meg, enn å stikke av. Da Heike var trygg på innkalling, fikk han gå løs på tur - og det gjør han den dag i dag. Han går ikke lenger unna meg enn max 10 m., og kommer hver gang jeg kaller på ham.

Vi begynte også tidlig med "lette" kommandoer; "sitt", "dekk", "stå". Heike viste seg å være veldig lettlært. Alt ble lært inn forsiktig og med lek og mye ros. Innlæring og trening skal aldri være brutalt. Da Heike var ca. 9 mndr. begynte vi på dressurkurs hos Retrieverklubben i Trondheim. Heike hadde grunnlaget før vi begynte på kurset, slik at vi trente på å sette momenter sammen til hele øvelser. F.eks øvelsen "innkalling fra sitt" består av 4 momenter: "sitt"-"bli"-"kom"- "på plass" (sitt v/venstre side). Disse momentene må trenes på hver for seg, til hunden er sikker på hva de betyr, og da kan du sette dem sammen til en hel øvelse.

Etter endt kurs, tok Heike bronsemerket ( i lydighet) med god margin. Men det som er viktigst og det mest grunnleggende når du skal trene er KONTAKT. Dvs. at hunden tar kontakt med eier ved å se på deg. Har du kontakt med hunden, går innlæringen mye lettere p.g.a. at hunden er konsentrert om deg og det du sier, og ikke det som skjer rundt deg. Når jeg trener med Heike, bruker jeg lys og glad stemme og mye ros, for da synes han det er moro å trene. Men jeg er også bestemt og setter krav til ham når jeg vet at han kan momentene og øvelsene, slik at han må bruke hodet sitt.

Det er viktig å være konsekvent; det som blir sagt, det skal bli gjort - hver gang! Hvis du ikke er konsekvent, kan hunden miste respekten for deg, og den ser ingen grunn til å høre etter noen den ikke respekterer.

Selv om pyreneérhunden er en stor hund, er det ikke nødvendig å være hard. "Kadaverkustus" er helt unnødvendig for å gå en lydig og veltilpasset hund. Hunden skal høre etter og gjøre som eieren sier fordi den synes det er moro og interessant - ikke fordi den ikke tør noe annet. En hund som er kuet og redd under trening (og ellers også) er et trist og utrivelig syn, og egentlig en fallitterklæring av eieren. Begynn så tidlig som mulig å trene, først "lett" innlæring - lek det inn i hodet på hunden. Etterhvert som hunden blir eldre og sikrere på momentene, kan du begynne å kreve mer.

HUSK: Vær glad, i godt humør, bestemt og tålmodig når du skal trene. Bruk lys, blad stemme og forsterk det med godis. Når hunden fått det til, ka skal det være "julekvelden"! Meld deg på dressurkurs der du bor, det er gøy og lærerikt både for hund og eier.

Heike og jeg har gått grunnkurs og videregående kurs til stor glede for oss begge. Han har også gått blodspor med stor interesse, så vi skal melde oss på sporkurs i vår hos Retrieverklubben. I tillegg har Heike godkjent funksjonsanalyse.

Jeg har vært instruktør på 2 dressurkurs hos nevnte klubb, og da var Heike med som "demonstrasjonshund", altså at han viste hvordan øvelsene skulle utføres. Heike har blitt en slags "maskot" i Retrieverklubben. De sier "det ser så flott ut når den svære isbjørnen traver fri ved fot, med blikket interessert på moren sin". Da rødmer Heike og jeg kledelig, og takker og bukker for rosen. Men det er moro for eieren også å få ros, det gir økt selvtillit for det jeg holder på med. Jeg må si det er utrolig givende å trene med en sånn hund som Heike. Tren med din hund du også - der anbefales på det sterkeste! La hunden få bruke hodet sitt - det er ikke til pynt!

NB! En advarsel; ikke "lek" kamp- og draleker med hunden. Har du ikke full kontroll på hunden, kan dette få slemme konsekvenser; den kan begynne å opptre aggressivt mot deg og prøve å ta over sjefsrollen, og det er ikke ønskelig. Hvis dere skal leke, er det DU som bestemmer når dere begynner og når dere avslutter. Og for all del, ikke la ungene herje som de vil med hunden selv om den er "tålmodig og snill som et lam". Husk at hunden er et levende vesen som også kan ha dårlige dager, og den er et dyr med dyrs instinkter. Bedre føre var......