Del IV, trykket i medlemsblad nr. 2-1998

Kommentarer
Spalten ble såpass lang sist at det ikke ble rom for å kommentere innleggene, så jeg benytter anledningen litt her. Jeg er helt enig med Yngvild i at det er gunstig for hunden å lære, være seg nyttige ting eller rett og slett kunster. For det første syntes hunder det er gøy å lære hvis det gjøres på riktig måte, og det å måtte "bruke hodet" sitt litt er absolutt positivt for hunden. Likeledes oppnår vi at når vi driver å lære inn ting hos hunden kan dette ikke skje uten et samarbeide mellom hund og eier. Vi oppnår en kontakt og både hund og eier lærer hverandre bedre å kjenne og blir samarbeidspartner, og det er nettopp det det dreier seg om, nemlig "teamwork".

Det samme gjelder med Hilde Stenstad's innlegg. Faktisk er også min erfaring at nettopp de myke/positive innlæringsmetodene som de fleste nå benytter seg av, passer spesielt godt på raser som "i gamle dager" falt litt utenfor, deriblant pyrenéer. Mest sannsynlig fordi dersom du har en litt sta og "føreruavhengig" hund, og begynner med tvangsmetoder - blomstrer virkelig staheten opp. I stedet for å få til et samarbeide mellom hund og eier, oppstår det en maktkamp som sjelden ender godt.

Belønning
Hunder er mestere til å finne ut av hva som lønner seg, og lærer derav utrolig raskt. Dersom løsningen på det den gjør blir positivt nok - trengs ikke særlig mange repetisjoner. Bare tenk på hvis hunden din har lykkes med å åpne døren en gang - løsningen/belønningen var å komme seg ut umiddelbart. Antagelig holdt det med den ene gangen - og "kunststykket" lærte den der og da. Likeledes hvis den stjal fra benk eller bord. Det lønte seg, for kaken smakte fortreffelig....., og ikke minst kom den i rett tid - umiddelbart. Den samme hunden har kanskje lært at det ikke lønner seg å stjele når vi er i rommet....., men så fort vi forsvinner derimot....!

Hvis vi er like flinke til å belønne riktig handling i eksakt rett tid og belønningen er bra nok - får vi den samme effekten, nemlig kjapp læring. Når jeg sier bra nok belønning, mener jeg noe som hunden virkelig vil ha. Noe det er verdt å jobbe for. I de fleste tilfeller er det godbit som fungerer best, og særlig i starten. Både fordi det er lett å håndtere for oss, og å finne riktig styrke i forhold til det en vil oppnå.

På hvert eneste kurs presiserer vi ovenfor kursdeltakere at f.eks. tørrfòr er ikke godt nok i denne sammenhengen, og hver eneste gang kommer minst 2 deltakere med lomma full av tørrfòr og skjønner ikke at hunden er totalt uinteressert. "Den er jo så glad i maten sin ellers...." Vi må trå hjelpende til med pølse eller lever, og plutselig har de en ny hund, og forstår hva vi mente.... (Vi skal tross alt selge oss inn hos hunden!) Ungene våre er også glad i brødskiver til frokost, men ville vel ikke bli like glade for en skive med ost til lørdagsbarnetimen..., og det skal være mange "lørdager" når vi driver med innlæring på hund.

Hva så med hunder som ikke er spesielt matglade? Første bud er at hunden er sulten. Hvis hverken pølse, lever eller ost er interessant - prøv kylling eller kanskje biff... Jeg har ennå tilgode å se en sulten hund som vegrer da!

Når jeg først er inne på det med mat;
"Spisevegring"
Ofte opplever en fortvilet valpeeier at den nyankomne yndlingen er dårlig til å spise de første dagene. Også nettopp han som var "verstingen" når matfatet ble satt frem hos oppdretteren....., hoppet oppi med beina og grafset i seg mest mulig.... For det første er det ganske stressbetonet for en valp å bli tatt ut av flokken, og skulle tilpasse seg en ny - og stress påvirker matlysten både hos dyr og mennesker. Likeledes blir plutselig konkurransen i matfatet borte. Fra å måtte dele med mange grådige sjeler befinner den seg plutselig helt alene ved matfatet.

Som den omsorgsfulle valpeeier man er, blir man fortvilet hvis krapylet ikke spiser opp, og begynner kanskje å friste med alskens godiser i stedet, og gjerne hyppig. Ingen lærer så raskt som en valp, og det som var problemet de første dagene med stress er ikke der lenger, men i stedet er det valpeeieren som stresser for at "ongen" skal få i seg nok. Valpen har bare lært at det lønner seg å ikke spise - "for da får jeg godis i stedet...." Det blir lite velbalansert i forhold til det valpen trenger av næringsstoffer, vitaminer osv.

Fremgangsmåten er ganske enkel i de fleste tilfeller: Det er en selvfølgelighet at mat ikke står fremme til en hver tid. Det skaper kun matleihet. En liten valp kan ikke gå i dagevis uten fast føde, men om et måltid eller to tas vekk, stryker den ikke med! De fleste valper får 2-3 måltider om dagen. 5-10 minutter etter at valpen har forlatt matfatet, fjerner du det, og ny mat blir først tilbudt ved neste ordinære måltid. Du oppnår da noe av den samme effekten som ved konkurranse i matfatet. "Spiser jeg ikke opp - forsvinner den!"

På voksne hunder er det eksakt samme metoden. Faktisk kan en voksen frisk hund "sultes" i opptil 5 dager, men i så og si alle tilfeller vil hunden spise maten sin allerede 2. eller 3. dag. Hvis en vil ha bukt med et slikt problem, må da ingenting gis utenom ordinære måltider! Selvoppholdelsesdriften er ganske stor, og blir hunden sulten nok - da spiser den! Går det på 5. døgnet, bør dyrlege kontaktes - da det sannsynligvis er noe fysisk i veien. (Det kan jo dreie seg om tannpine, halsvondt e.l.)

Selvfølgelig er det ingen regel uten unntak. F.eks. rasen Grand Danois er kjente spisevegrere i oppveksten, og kan faktisk sulte seg til døde. Mange unghunder må faktisk tvangsfores....

Knurring/vokting av maten
Noen hunder er veldig glade i mat, og begynner å passe på maten sin. Dvs. knurrer når mennesker eller dyr nærmer seg. Som tidligere nevnt i spalten er knurringen hundens måte å si; "jeg stoler ikke på deg - ha deg vekk!" Som oftest vil andre hunder respektere varselet - uansett rang, og personlig mener jeg at reaksjonen er riktig. Den kan ikke stole på andre hunder i denne sammenhengen - de vil stjele maten hvis de får sjansen!

Med oss er det annerledes. Hunden bør få erfare at vi er ingen trussel i så henseende. (Vi har egen mat - der hunden også må erfare at vi vil også ha vår mat i fred). Mange sverger til å løse et problem med at hunden knurrer til oss, med å ta nakketak - si nei - ta maten - og så gi den tilbake. Da skal liksom hunden ha lært at selv om maten forsvinner får jeg den igjen.... Greit nok det på en hund som stoler på oss og egentlig ikke har det problemet, men i dette tilfellet stoler hunden ikke på oss - og vi kan oppnå at hunden går tidligere og sterkere i forsvar neste gang.

I stedet for å ta ifra - start heller med å legge i en godbit eller tre mens hunden spiser. Erfaringen da blir at når vi nærmer oss matskålen vanker det noe ekstra godt - og hunden slapper etterhvert av. Når vi kan holde hånden i matskålen mens hunden spiser uten reaksjon, kan vi ta opp matskålen og sette den raskt tilbake. Masse ros for riktig reaksjon.

Det er helt klart at det er nyttig å venne hunden til at vi iblant må kunne ta fra den ting/mat f.eks. dersom den har fått tak i noe den ikke skal ha.