Som vi alle vet er hundegalskap en svært alvorlig sykdom. Det ikke alle vet er at den kan opptre i forskjellige former. Sannsynligvis er for eksempel alle, eller i hvert fall de fleste medlemmer i Norsk Pyreneerhundklubb, angrepet av en form for hundegalskap. For å hjelpe deg til å se hvor hardt angrepet du er, har jeg prøvd å skrive ned de symptomene for opptrer i de forskjellige faser av sykdommen;

Inkubasjonstid
Kan vare fra noen dager og opp til flere år. Ønsket om å få seg en hund er den måten du merker at du har fått smitten i deg.

Sykdommens utbrudd
Du skaffer deg en hund. Du går på dressurkurs, går oftere på tur enn før, blir glad når du ser en hund,
og kommer ofte i prat med hundefolk. Dette er sykdommens mildeste form, og for noen utvikler ikke sykdommen seg mer resten av livet.

Sykdommen utvikler seg
For de fleste så skjer dette snikende. Et ønske om en hund til virker så uskyldig, men se opp! Dette er det vanligste symptom på at sykdommen ikke står stille, men er i utvikling. Andre symptomer i denne fase er
bl.annet at du begynner å ta med hunden din på en og annen utstilling "bare for moro skyld".
Klarer du å stoppe på dette stadiet, med en eller to hunder, og kanskje en utstilling eller to i året, så kan faktisk sykdommen holdes i sjakk i flere år, ja til og med resten av livet.
Vær oppmerksom på at i denne fasen må du hele tiden være på vakt, for om hundegalskapen skulle begynne å utvikle seg videre, så kan den ta svært alvorlige former.

Sykdommen begynner å bli alvorlig
Når hund nummer tre er i hus har du passert et punkt i sykdommens utvikling som begynner å bli alvorlig. Her er det flere alvorlige symptomer som dukker opp; Hagen blir til hundegård, du anskaffer deg diverse kjøredoninger, pulker og bur som fyller opp garasjen så du ikke får plass til bilen, og du reagerer ikke lenger når hannhunden løfter benet og tisser på hjulet.
Utstillingshysteriet brer seg, og du har aldri tid til å treffe gamle venner lenger fordi du alltid skal på utstilling i helgene, på jakt etter det siste certet. Hele ditt sosiale liv begrenser seg til å diskutere kritikker på
utstilling og å delta på klubbens samlinger. I tillegg har du begynt å drømme om å bli oppdretter av rasen, og du har problemer med å snakke om annet enn hund når du treffer andre. Kjenner du deg igjen? Du er alvorlig angrepet!

Sykdommen blir svært alvorlig
Symptomene blir nå verre og verre; Antall hunder betyr ikke noe lenger. En fra eller til spiller ingen
rolle lenger for du merker ikke forskjellen. Du må bytte bil eller kjøpe henger, for å få med deg alle hundene når du skal ut med dem.
Om du ikke har gjort det allerede, så begynner du å vurdere å flytte, slik at du kommer langt unna folk.
Alle tilgjengelige penger går med til hundefor, utstillinger og diverse hundeutstyr.
Dette er den siste fasen hvor du kan regne med å ha en viss kontroll med tingenes utvikling. Lar du sykdommen utvikle seg videre, kan det har ha svært alvorlige følger.

Sykdommen nærmer seg sin siste fase
Du har sagt opp jobben og flyttet på et småbruk ute i bushen hvor du livnærer deg på salg av hundefor, salg av hundeutstyr, og som oppdretter. Din øvrige tid går med til å plukke møkk, fôre og trene bikkjer. Du har kommet til det punkt at du synes det lukter godt i hundegården og du skjønner ikke hvorfor folk rynker på nesen når de tar en tur i hundegården din. All din tid og alle dine penger går med til hundeholdet.
Er du på dette stadiet, er det ikke mye håp for deg lenger - det kan bare gå en vei.

Sykdommens siste fase
Du har begynt å bo i hundegården for å få bedre kontakt med hundene, og føler deg mer og mer som en hund.
Du må lære ungene dine hundespråk for at de skal kunne være i stand til å kommunisere med deg, og du oppdrar dem etter hundepsykologiske prinsipper.
Du har sluttet å lage middag til familien, du fôrer med hundefôr fordi du ikke har råd til annet og fordi du mener det er det beste for dem. Dessuten synes du det smaker godt også.
Når folk kommer inn på eiendommen din, bjeffer du mot dem for å varsle resten av flokken om inntrengere. Dersom du har det slik, så er du i sykdommens siste fase og ditt eneste håp er antagelig innleggelse på en psykiatrisk langstidsplass.
NB! Pass på å komme på en avdeling hvor de ikke bruker hunder i behandlingen for å roe pasientenes nerver.