Artikkel
sakset fra Fanaposten 02.11.10
GJENFORENT: Sara Elen Monsen er lykkelig etter å ha fått igjen Sita.
Foto: Thor Erik Waage
Publisert: 02. nov. 2010, 10:28
Det forteller Sara Elen Monsen (16). Hun sitter i sofaen hjemme på
Midtun med sin øyesten Sita (syv måneder) på fanget. Det hadde hun ikke
trodd at hun skulle kunne gjøre noen gang igjen.
For tre uker siden forsvant nemlig den pyrineiske gjeterhunden sporløst.
Sara Elen hadde nesten gitt opp håpet.
– Jeg hadde begynt å innfinne meg med at Sita aldri kom tilbake. Det var
en utrolig lettelse, en nesten ubeskrivelig følelse da vi fikk beskjed
om at hun hadde det bra, forteller Sara Elen.
Tre uker tidligere
Historien startet for tre uker siden. Det var lørdag og starten på
høstferien. Sara Elen og moren dro på høstferie til Hellas for å bytte
ut kuldegrader, bortoverregn og slaps, med en uke i varmen. De skal
feire morens fødselsdag, og deres firbeinte bestevenn må pent finne seg
i å være hjemme.
Sita ble plassert i trygge hender hos morens venninne og kollega Kari.
Men allerede samme første dag går det skeis. Sita forsvinner sporløst
fra Karis hage på Paradis.
Hundepasseren setter i gang en omfattende kampanje med etterlysninger i
media, henger opp plakater i nærområdet, og leter fortvilet.
– Kari ventet til etter torsdagen, som var mammas bursdag, før hun
fortalte det for å spare oss for bekymringene. Da hun fortalte hva som
hadde skjedd visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. Jeg ble veldig
trist og lei meg med en gang, men klarte liksom ikke helt å ta det inn
over meg. Jeg trodde nok at Sita skulle komme til rette innen vi kom
tilbake, sier Sara Elen.
Borte
Slik gikk det imidlertid ikke. Sita var fremdeles sporløst forsvunnet da
de kom hjem. Det ble starten på to uker med resultatløse leteaksjoner.
– Vi var ute hver ettermiddag og lette etter Sita, uten å se snurten av
henne. Vi fikk heller ingen respons på de mange plakatene eller på
etterlysningen i Fanaposten. Det var ganske fortvilende. Det gjorde
vondt å tenke på at hun var der ute helt alene. Spesielt siden det var
så dårlig vær, med snø og slaps, forteller hun.
I midten av forrige uke tok hun en avgjørelse.
– Vi bestemte oss for å lete for fullt ut uken. Jeg var klar for å gi
opp hvis hun fremdeles ikke dukket opp. Det var en veldig trist tanke,
men på et eller annet tidspunkt begynner en å tenke at letingen er
forgjeves, at vi aldri få se Sita igjen, sier 16-åringen.
Men akkurat det slapp heldigvis Sara Elen å oppleve. For på torsdag kom
beskjeden hun nesten hadde gitt opp å håpe på.
Sara Elen, som er elev ved Steinerskolen på Paradis hadde OD-dag og var
på «jobb» med moren. Der var også morens kollega, den uheldig
hundepasseren Kari.
– Kari kom løpende inn og fortalte at noen hadde funnet Sita. Det var
nesten så jeg ikke trodde på det. Jeg ble bare så utrolig glad. Det var
nesten for godt til å være sant, forteller Sara Elen.
På Paradis
Etter tre uker uten en eneste observasjon dukket Sita plutselig opp
igjen på Paradis.
En ung mann på Paradis hadde lagt merke til at en ukjent hund lå og sov
på terrassen hans den morgenen. Da den unge mannen gikk for å ta Bybanen
til skolen dukket den samme hunden opp igjen, denne gang på nede på
skinnegangen, på vei inn i tunnelen. Han hoppet ned på banen og fikk
hunden opp. På stoppet dro en dame kjensel på hunden fra
savnet-plakatene. Damen tok hunden med seg på jobb og kontaktet familien
Monsens uheldige hundepasser.
Gode nyheter
Da beskjeden nådde frem kastet både Sara Elen, moren og venninnen seg i
bilen og dro rett til den hjelpende kvinnens arbeidsplass. Der ble det
et hjertelig gjensyn.
– Jeg var veldig spent. Jeg kunne jo ikke være helt sikker på at det var
Sita før vi kom dit. Da så jeg det med en gang. Da hun kom løpende mot
meg ble jeg bare fylt med glede. Det er nesten utrolig at det har gått
så bra, sier Sara Elen og tar et godt tak rundt Sita.
For hunden har det bra, forholdene tatt i betraktning. Hun er preget av
tre uker med svært lite næring, men er ellers i fin form.
– Sita er blitt veldig tynn, men hun er konstant sulten og spiser godt.
Hun er også litt redd for å gå ut og vil helst være inne. Ellers virker
alt å være bra. Vi er utrolig glade og takknemlige for å ha fått henne
tilbake i god behold, sier 16-åringen.
Finnerlønn
Den unge mannen som hjalp Sita opp fra bybaneskinnene og damen som tok
hunden med på jobb har begge fått finnerlønn som takk for at de brydde
seg nok til å hjelpe den forkomne hunden. Begge har bedt om at
finnerlønnen blir gitt til veldedige formål.
– Det syntes vi var en veldig fin gest. Vi setter stor pris på at de
reagerte som de gjorde. Det er veldig kjekt at det finnes mennesker som
bryr seg nok til å involvere seg og gjøre noe. Det er ikke alltid det
ender bra i sånne situasjoner, men heldigvis gikk det bra denne gangen.
Det er jeg utrolig glad for, sier Sara Elen.