Denne artikkelen er publisert i sin orginalutførelse på internettsiden til The Livestock
Guardian Dog Association.

Den opprinnelige oppgaven til Anatolsk Gjeterhund, Kommodore, Kuvaz, Maremma, Pyrenéer og tilsvarende raser var å beskytte husdyr mot rovdyr. Vokterhundrasene har en del felles egenskaper; de er omtrent av samme størrelse og farge som de husdyrene de skal vokte; de har evnen til å "ta ansvar" (bli værende hos den flokken de skal vokte) og evnen til å "rapportere" (reglemessig å sjekke-inn hos de menneskene som har ansvaret for flokken). Det er flere likheter mellom de forskjellige vokterhundrasene enn det er forskjeller. Noen raser, slik som Pyrenéerhunden, ble avlet til å være omgjengelige med mennesker, mens andre, slik som Tibetansk Mastiff, ble avlet til å vise fiendtlighet til alt og alle som ikke inngikk i "flokken" - de fleste vokterhundrasene danner derimot et slags gjennomsnitt av dette.

I tusenvis av år var den økonomiske virksomheten i Europa og Asia konsentrert til jordbruk og husdyrhold. Vokterhundene var en betydelig del av denne virksomheten, og hundene, som menneskene, ble utelukkende bedømt etter deres evne til å jobbe. Så, for ca. 150 år siden, begynte den industrielle revolusjonen å endre på dette bildet. I tillegg har to verdenskriger og senere 50 år med "jeg-først" forbrukersamfunnet endret vårt levesett på en ugjenkallelig måte.

Med unntak av Australia og New Zealand har sauehold på verdensbasis minsket dramatisk. Det er ikke lenger nødvendig for hver familie å holde nok sau til å produsere ull for familiens klær. Byer har erstattet gårder, og hus har erstattet gammer og hytter, og det eneste rovdyret som nå truer folk flest går på to ben. I USA er saueholdet redusert jevnt og trutt siden 1940 tallet, og det er nå mindre enn 10 millioner sauer i hele landet. 90% av disse sauene eies av 10% av bøndene, mens de resterende 1 million sauer finnes i bakgårder og på småbruk i flokker på 50 og mindre. Situasjonen er den samme i Europa og i det nære Østen. Så, på samme måte som at våre jobber og oppgaver skiller seg fra våre forfedres, og de evnene som kreves er forskjellige, gjelder dette også for våre vokterhunder. Det kreves derfor andre egenskaper hos dagens vokterhunder enn det som var tilfelle i gamle dager.

I Frankrike var det helt vanlig, og selvfølgelig fullt ut akseptert, at Pyrenéerhunden ruslet rundt i landsbyen på vinteren, mens dens sauer sto på fjøset. Når våren kom, fulgte den trofast gjeteren til fjells sammen med flokken. Hundens egenskap og tilbøyelighet til å flytte seg over store avstander ble den gang sett på som noe positivt. I dagens samfunn med tungt trafikkerte veier på kryss og tvers er derimot dette i mange sammenhenger å regne som en farefull og uønsket egenskap. I Tibet ble en fremmed som kom til leiren sett på som potensiell fare, og en Tibetansk Mastiff som kunne trekke en mann av hesteryggen var derfor høyt verdsatt. En hund som viser den slags aggresjon i dagens samfunn, vil derimot føre til både erstatningsansvar og avliving.

Så, spørsmålet om "anvendbare egenskaper" er i dag like aktuelt for våre hunder som for oss selv. En vokterhund trenger evnen til å "ta ansvar" og "rapportere" like mye i rollen som en vakthund for familien som i rollen som vokter av buskap. Det som er hovedforskjellen er hundens reaksjon på stimuli. Bjeffingen som benyttes for å advare et rovdyr om at "her regjerer en som er større og sterkere enn deg", blir et problem når den benyttes i urbane strøk. En arbeidende vokterhund følger mønsteret "Oppdage- Advare-Jage-Angripe" for å beskytte sauer mot ulver. Dersom man imidlertid skal slippe å bli beskyldt for å holde en mannevond familiehund, må dette mønsteret avbrytes etter "Advare". Det skarpe temperamentet som kjennetegner en god vokterhund i felten er nemlig lite forenlig med en familiesituasjon hvor det stadig inviteres fremmede inn på hundens territorium.

Det er nok av oppdrettere som prediker holdninger som "tilbake til naturen", "gjøre det som i gamle dager" eller "avler bare på vokteregenskaper". Realitetene er imidlertid at vi lever i en tid hvor veldig få hunder kommer til å tilbringe livet i utmark sammen med sine sauer. Selv de av oss som avler opp vokterhunder for arbeid, dvs. at de kommer til å tilbringe hele sitt liv sammen med buskapen uten samvær med familien, innser at det er like usannsynlig at et kull inneholder 100% gode voktere som at det inneholder 100% gode utstillingsindivider. Jeg ble en gang, under en kongresshøring, spurt om jeg plukket vokterhunder selektivt fra mine kull, og hva jeg å sa fall gjorde med de som ikke egnet seg som voktere. Motvillig måtte jeg svare at "jeg selger dem som utstillingshunder".

Selv om alle kommersielle sauebønder tok i bruk vokterhunder, ville det fortsatt være et overskudd på hunder. Hunder som ikke "tar ansvar", hunder som ikke viser de rette egenskapene for jobben. Det ville fortsatt være folk som, selv om de aldri har sett en sau i levende live, ville skaffe seg vokterhunder av forskjellige årsaker (se bare hvor mange mennesker det er som aldri jakter, men som allikevel har Golden Retriever). Det hviler derfor et ansvar på oss, som eiere og oppdrettere av en stor vokterhundrase, å innse at egenskaper som en gang var høyt verdsatt hos hundene nå er å betrakte som en belastning. Hvis vi vurderer å drive oppdrett, må vi spørre oss selv "HVORFOR" - Hvorfor skal jeg drive oppdrett? Hva er det jeg ønsker å oppnå? Har jeg studert nok individer av denne rasen til virkelig å forstå dens naturlige adferd? Har jeg mulighet og kapasitet nok til å lære opp alle potensielle valpekjøpere om denne adferden - og avslå å lever valp til de jeg føler ikke burde ha denne rasen.

I stedet for å gjemme oss bak ensporete diskusjoner om "type kontra sunnhet", "utstilling kontra vokter", "linjeavl kontra linjekryssing" - må vi heller forsøke å stille med et åpent og objektivt syn på de realiteter som gjelder i dagens samfunn. Vi burde engasjere oss i de anti-hund holdningene og lovene som sniker seg inn i forskjellige miljøer, og virkelig ta på alvor det å lære oss selv og andre hvilket ansvar det er å ha hund generelt og vokterhund spesielt. Hvis vi ikke tar dette på alvor, har vi bare oss selv å takke den dagen vi blir nektet ved lov å anskaffe oss en slik vakker vokterhund.

Biografi for Catherine de la Cruz
Jeg har vært eier og oppdretter av Pyrenéerhunder i mer enn 30 år. Jeg er også oppdretter av sauer (som holdes på inngjerdet beitemark). Min nåværende utstillingshund er fra eget oppdrett; han har fem generasjoner HD-frie hunder bak seg, og alle valpene etter han har får HD-resultat "Good" eller "Excelent". Han tilbrakte sine tre første år ute på beitemarken, hvor han tok ansvaret for en stor flokk renrasede sauer. Jeg bader han på fredag kveld, tar han inn i huset (som han respekterer som mitt område, og lar være å markere), stiller han i helgen, og setter han tilbake til sauene søndag kveld. Ute i felten er han en typisk vokter, mens på utstillinger er han vennligheten selv. Han er et eksempel på hva jeg definerer som en moderne vokterhund