| Bruk av Pyrenéerhunder mot bjørn | |
| Hundene |
| Pyreneerhundene som
ble brukt i Pasvik hadde aldri tidligere vært i kontakt med større rovdyr
enn rev. Hjemme på gården til Astrid Brenne Moe hadde de imidlertid stadig
"støtet" bort rev fra innmarka, og dette er studert og filmet av hundeeieren.
Prinsippet er det samme som for andre rovdyr. Hundene tåler ikke rovdyr
inne på det området de skal beskytte, men aksepterer elg og rådyr.
Besetningen bestod av Cleo (4 år tispe) Cæsar (3 år hann) og Silke (22 mnd. tispe). De hadde alle vært til uoffisiell funksjonsanalysetest i forbindelse med Tjøttaprosjektet. Testen, som er den samme som brukes på politihunder og førerhunder, gav et meget nedslående resultat. Alle tre hundene ble betegnet med ubetydelig eller ingen kamplyst, sløvt temperament, ubetydelig skarphet uten aggressivitet, ubetydelig eller liten forsvarslyst, liten dådkraft, veik i hardhet og med nervøse tendenser. Utfra et slikt resultat skulle hundene aldri vært brukt mot bjørn. Erfaringene i Pasvik viser at en slik funksjonsanalysetest ikke passer for vokterhunder, og det er også Tjøtta fagsenter kommet til. Det utarbeides nå en ny test som er mer tilpasset denne type hunder. Også vårt umiddelbare inntrykk, da vi fikk se hundene, var at denne type hunder ikke kunne brukes mot bjørn. De så dorske og uinteresserte ut både på bjørnesporet og når de observerte bjørn mens de stod i band. Ved slipp og når de fikk arbeide på egenhånd, viste de en fasthet og skarphet overfor bjørnen som imponerte alle som fikk oppleve det. Dyrene hadde noen ganger vanskelige arbeidsforhold. De kunne bli tatt rett fra mat til jaging av bjørn og de kunne kjøres i bil og slippes på beitende bjørn uten noen som helst forberedelse. Likevel taklet de situasjonen. Man lærte etter hvert at hundene måtte få forberede seg, da ble de enda bedre. Det var bedre å følge dem i band inn til arbeidsstedet istedenfor å kjøre helt fram med bil. Hundene fikk også meget kort tid til å lære området å kjenne. De ble satt i arbeid på forskjellige arenaer allerede fra andre dag. Etter hvert oppdaget vi at hundene helt av seg selv begynte å vokte husdyrene i nærheten. Kviger og kalver tilhørende Arnstein Kalliainen gikk på et innmarksbeite i nærheten av hundenes oppholdssted (oppholdsstedet er markert på fig. 2). Etter noen dager begynte hundene å vokte disse dyrene. Det hendte flere ganger at hundene oppfattet dyrene i fare. Spesielt skjedde det i den perioden de drev og jaget den store, enslige bjørnen. Etter en hel natts arbeid med mange jag ble hundene tatt til hytta for fôring og hvile. Flere ganger opplevde vi å se at hundene forlot maten, styrtet ut på jordet og jaget hjem ungkveget. En hund kunne patruljere skogkanten hvor den tydelig hadde teft av bjørn, mens de to andre jaget ungdyrene. Hundene gav seg ikke før kveget var "i sikkerhet bak fjøset". Deretter kom de stolte til matfatet og begynte å ete. Disse nettene hadde bjørnen beveget seg mye omkring jordene, og hundene følte tydeligvis at ungkveget var i fare.
|
|||||||||
|
