Bruk av Pyrenéerhunder mot bjørn
Nærgående bjørner på Vaggetem i Pasvik
 

Det har lenge vært en tendens til mindre skyhet i bjørnebestanden i Pasvik. Sommeren 1993 ble bjørner ofte observert tett ved bebyggelsen på Vaggetem i Øvre Pasvik, og sommeren 1994 kom flere individ helt inn på innmark i bygda. En binne med to årsunger viste meget liten skyhet og ble beskuet og fotografert av hundrevis av turister og skuelystne. I tillegg var det to andre individ på andre jorder i nærheten.

Bygda Vaggetem ligger sør i Pasvikdalen og består av 15-20 bebodde hus (fig. 1). Den tradisjonelle næringsveien har vært jordbruk, skogbruk og reindrift. I dag er det bare et gårdsbruk i drift, og det er bruket til Arnstein Kalliainen (fig. 2). Det er han som høster alle de aktuelle jordstykkene som bjørnen brukte sommeren 1994. I fig. 2 er jordene merket A-G.

Vaggetem har ellers et fiskemottak for ferskvannsfisk og en kafé som drives om sommeren.

Binna og de to ungene
Den første sikre observasjonen av binna og ungene ble gjort på Sortbrysttjernveien 05.06.94. Bjørnene var ikke sky og lot seg villig beskue på kloss hold. Om morgenen den 15.06.94 oppdaget Rudolf Kalliainen en bjørnefamilie på jordet like ved bolighuset på Vaggetem (fig. 2, A). Dyrene som ble sett fra kjøkkenvinduet, beitet saftig gress på enga, og fortsatte beitingen hver dag. Binna ble kalt "Brita" etter husholdersken som observerte den først. En rekke skuelystne besøkte området og fikk observere og fotografere bjørnene på nært hold. Den 17.06 satte politiet opp en sperring for å hindre folk å gå for nær bjørnene. Sperringen ble stort sett respektert.

Binna viste meget liten skyhet. De første dagene var det flere som gikk ut på jordet mens den beitet, og den viste ingen tegn til aggressivitet. Et par hundre meter fra jordet hadde den en grop hvor den gikk for å hvile og die ungene. Ungene var mer redd enn binna, og den første tiden stakk de fort tilbake til skogen når mennesker kom for nær. Senere ble de mer vant til folk.

Bjørnene beitet på den frodige, nyutsprungne enga i perioder gjennom hele døgnet, både dag og natt. Spiseperiodene varte i mellom 1 1/2 og 2 1/2 timer hver gang. Spiseøktene var hyppigst den første tiden, men ble noe mer ujevn etter et par dager. I den siste tiden på jordet til Rudolf Kalliainen hadde binna en aktivitetsperiode fra ca. kl. 1200 til kl. 2400. Den beitet et halvt døgn med mange hvilepauser og var i ro det neste halve døgnet. Mønsteret var imidlertid ikke stabilt. Noen ganger kunne den begynne ca. kl. 1400 eller 1600, men aktivitetsperioden varte hver gang stort sett tolv timer.

Det ble også observert at binna beitet gress i bjørkeskogen, og den besøkte gamle og nye fyllinger for fiskeavfall fra fiskemottaket. Etter et tilfelle av "søppelbjørn" ved Gjøkåsen i 1989, hadde fiskemottaket på Vaggetem fått tillatelse til å grave ned fiskeavfall på eiendommen til Rudolf Kalliainen. Binna syntes ikke å være særskilt opptatt av fiskeavfallet, men tygget i seg ett og annet fiskeskinn som fugler hadde dratt omkring. Saftig, frisk gress var mer attraktivt for binna. Også ungene gikk rundt og nappet gress. I skogen beitet binna gress og urter, men gravde gjerne maurtuer og rev i stykker stokker og stubber. Insekter utgjorde en del av kosten, selv om plantekost var viktigst. Binna så stor ut når den gikk på et åpent jorde. Inne i skogen så man at den ikke var så stor som førsteinntrykket tilsa, men den var heller ikke spesielt liten. Spormål viste bakfotlengde på 17-18 cm og forfotbredde på 11-12 cm. Fargen var meget lys, markert lys grå på hodet, sider og ryggen. Midt etter nakken har den en mørk stripe. Fargetegningene er meget tydelige og iøynefallende. Ungene var i sitt første leveår. De er lyse, og mer ensfarget gråbrun. Begge hadde lysere flekker på siden av halsen. Den ene ungen virket litt større enn den andre.

Hele tiden mens binna var på jordet, beitet den. Den gikk rundt og grafset i seg gresset, og den utnyttet stort sett hele jordet ved å flytte seg fra område til område etter som det ble utbeitet. Noen ganger var ungene med ute på jordet, mens den andre ganger var alene hele eller deler av beitetiden. Noen ganger kikket den opp på tilskuerne, men begynte fort å beite igjen. Et par ganger ble den skremt av ivrige fotografer, men stort sett tolererte den omtrent hva som helst. Flere var innpå 20-30 meter fra bjørnen.

De første dagene ble det gjort flere forsøk på å skremme bjørnene bort. Det ble slått i trærne og klappet i nevene, ropt og bråket, men binna kom fort tilbake. Under ledelse av lensmannen i Sør-Varanger ble det forberedt en skremming med militære knallskudd. Etter råd fra fagfolk ble dette prosjektet stoppet. Verken skuddlyder eller helikopterbrøl så ut til å ha virkning på bjørnen. Oversikt over binnas og de enslige bjørnenes bevegelser og hva som ble gjort for å fjerne dem, finnes i en logg som følger vedlagt.

  Neste