| Bruk av Pyrenéerhunder mot bjørn |
|
| Pyreenerhunder Mot Binna og Ungene |
| De nærgående bjørnene
ble et problem i bygda. De kunne være en sikkerhetsrisiko for skuelystne som
ble for nærgående. Dette var en politioppgave som ble forsøkt løst ved
sperringer og henstillinger. Brukeren av jordene som bjørnene beitet på og
bygdefolket forlangte å få bjørnene fjernet. Det er fylkesmannens
miljøvernavdeling som har det viltmessige ansvaret i slike tilfeller, og de
satte i gang flere tiltak for å få dyrene vekk fra bygda. Undertegnede var
fylkesmannens stedlige kontakt og koordinator. Etter henstilling fra
Direktoratet for naturforvaltning kom Astrid Brenne Moe med tre
pyreneerhunder den 26.06.94. Da henvendelsen kom, trodde vi dette var en del
av det faglige prosjektet på Tjøtta.
Planen var å bruke hundene til å jage bjørnene og deretter følge etter med mannskaper i den hensikt å foreta skikkelig skremming og eventuelt hindre bjørnefamilien å komme tilbake. Ingen i området hadde kjennskap til bruk av pyreneerhunder, og de fleste regnet med at bjørnungene lett ville bli drept av hundene. Opplegget gikk videre ut på at hundeeieren skulle holde til i en hytte ca. tre hundre meter fra jordet der bjørnene pleide å beite (markert på fig. 2). De første tre dagene skulle en gå med hundene i band rundt jordet og i omgivelsene til hytta slik at de fikk dannet seg et revir. Teorien gikk ut på at hundene ville forsvare dette reviret og ikke tillate rovdyr å komme inn. En mente hundene ville arbeide i hengivenhet til eier og ikke tolerere rovdyr eller andre som kunne skade henne. Etter tre dager skulle hundene slippes, slik at de selv skulle kunne bestemme forsvaret av reviret. Slik gikk det ikke. Bare noen få timer etter at hundene var kommet til stedet, ble de tatt med på den første patruljeringen. Binna var da på jordet (fig. 2, A). Den stakk av med det samme den fikk se hundene komme sammen med sine hundeførere. Hundene virket uinteresserte, men de lot seg villig føre på patrulje på jordet. De snuste i ferske bjørnespor, tilsynelatende uten større interesse. Skeptiske røster konkluderte allerede med at forsøket var totalt mislykket. En kunne ikke se at hundene viste samme interesse for bjørnespor som en bjørnehund eller elghund ville ha gjort. Tre timer etter at hundene var fjernet og tatt tilbake til hytta, kom bjørnen tilbake og beitet på jordet det meste av natten. Den neste dagen ble hundene ført i band rundt jordet tre ganger. Heller ikke nå viste hundene større interesse for bjørnesporene. Binna holdt seg unna, men hadde trolig registrert bevegelsene til hundene og menneskene. Bare fem minutter etter at hundene hadde forlatt jordet etter tredje patruljerunde og mens de ennå stod på tunet sammen med hundeførerne, kom binna på jordet og begynte å beite som om intet hadde hendt. Hundene ble oppmerksomme på bjørnen, men var fortsatt rolige. De virket likegyldige og fullstendig uinteresserte. En fant nå at en ikke kunne utsette slippet. Hundene hadde vært på sitt nye sted i mindre enn ett døgn, men slik situasjonen var, måtte de nå få prøve seg på bjørnen. På dette tidspunktet var en ikke klar til aksjon, og ingen visste hvordan slippet ville forløpe. En antok bjørnen ville angripe hundene, og det kunne være fare for at hundene sprang tilbake til menneskene på tunet. Ingen visste hva en rasende bjørn blant tilskuerne kunne føre til. Det gikk derfor en time til å forberede slippet. Politiet ble tilkalt, og det ble kjørt fram kjøretøy som personalet kunne beskytte seg i. Tilskuerne ble vist bort. Under hele denne tiden stod hundene i lenke og virket uinteresserte, mens bjørnebinna beitet gress. Av og til skottet den bort på hundene og menneskene. Ungene var ikke med på jordet, men lå i "diegropa" i krattet ca. femti meter fra grøftekanten. Da deltakerne i aksjonen var klare, og sikringen av våpenføre personer var på plass, ble en bil kjørt inn på jordet og de to voksne hundene sluppet på samme tid. Unghunden ble sluppet litt etter. Hundene viste øyeblikkelig en helt annen atferd enn når de stod i band. Fra å være likegyldige og avventende, ble de nå fullt opptatt av bjørnen. I fullt sprang satte alle tre etter bjørnen som allerede var skremt av bilen og hadde begynt flukten. Med høye "boff" forsvant de etter binna ut av jordet og inn i krattet hvor dyrene ikke var synlig for personalet. En mann satt imidlertid oppe i et tre inne i skogen og kunne observere det som foregikk. Binna flyktet i en bue rundt gropa hvor ungene lå, og fortsatte innover skogen, bort fra jordet. Hundene fulgte etter på passe avstand samtidig som de av og til halset. Bjørnen hadde tydeligvis ingen vansker med å holde hundene bak seg. Den ledet dem trolig bevisst bort fra ungene som lå helt i ro uten å gi lyd fra seg. Da bjørnen var kommet fire-fem hundre meter bort fra jordet, gav hundene opp og vendte tilbake i sitt eget spor. Hundene kom stolte og logrende til hundeeier. De viste tydelig tilfredshet over det de hadde utrettet. Observatøren i treet kunne se at bjørnen også hadde snudd, og den fulgte hundene tilbake på god avstand slik at hundene ikke ble oppmerksomme på den. Da hundene var tilbake på tunet hos personalet, ble ungene lokket fram fra gjemmestedet. Binna og ungene forsvant inn i skogen.
|
||||||||||
|
