| Bruk av Pyrenéerhunder mot bjørn | |
| Vurdering av prosjektet |
| Så vidt vi vet har pyreneerhunder
aldri tidligere vært brukt mot bjørn i Norge, og verken hundeeieren eller
vi andre hadde den praktiske kunnskapen som skulle til. Det ble derfor en
del prøving og feiling. Hundeeieren hadde gode teoretiske ideer om hvordan
hundene skulle brukes, og hennes anvisninger ble stort sett fulgt. Hun refererte
dessuten til erfaringene fra hundenes jag av rev, og prinsippet var det
samme for bjørn. En skaffet seg ellers kunnskaper ved å pløye gjennom utallige
amerikanske rapporter.
Den første erfaring var at pyreneerhunden som står i lenke og er avskåret fra å søke eller jage, viser liten eller ingen synlig interesse for rovdyr. Dette gjelder på et nytt sted som de tilfeldig føres til, slik som i Pasvik, men de kan ha en annen atferd om de står i band der de har dannet revir. Den neste erfaringen var at hunder som slippes fri, foretar meget lange vandringer. Det er hundenes natur å lære terrenget å kjenne. Dette passer ikke med regler om båndtvang og redsel for at hundene skal gjøre skade på vilt, rein eller andre husdyr. Det var mange motforestillinger til bruken av denne type hunder mot bjørn i Pasvik, og prosjektet hadde ikke alltid gode arbeidsforhold. Mens vi prøvde å drive bort bjørnene, var det andre som stadig la ut mat i terrenget for holde på dyrene. Når man analyserer resultatene, må konklusjonen likevel bli at prosjektet var vellykket. Binna og ungene ble borte fra jordet i over ni døgn etter det første jaget, men de var i denne perioden hele tiden i og i nærheten av bygda. Senere kom bjørnefamilien tilbake til jordet et par ganger. Etter det siste jaget forlot bjørnene bygda for godt. Binna lot seg skremme bort etter forholdsvis få konfrontasjoner med hundene. Den hadde ungene å ta hensyn til og kunne ikke risikere at det gikk galt med dem. Den enslige bjørnen var vanskeligere å få bort, og i første fase av arbeidet ble hundene bruk på en feil måte. Da disse problemene ble løst og en fant ut hvordan hundene arbeidet mest effektivt, ble den enslige bjørnen presset ut etter harde revirkamper gjennom to netter. Den tredje kvelden forlot bjørnen området for godt. Hundene var effektive og kamplystne i nærheten av bjørnene og kom gjennom oppdraget uten skader eller problemer. De opphettholdt hele tiden interessen for arbeidet, til tross for sterk motstand fra rovdyret, og de tålte nærkontakt med bjørn uten å bli redde eller nervøse. Helt av seg selv påtok hundene seg vokterrolle for husdyr i nærheten. Prosjektet gav erfaring i praktisk bruk av pyreneerhunder mot bjørn. For hundene var situasjonen "kunstig". De ble flyttet til et fremmed bjørneområde uten å ha noe forhold til omgivelsene. Fra oppholdsstedet i og ved hytta ble de tatt til forskjellige jorder for å jage bjørn. Dette klarte de utmerket, men ville trolig ha vært enda mer effektive om de hadde hatt fast tilhold på gården eller i bygda og hadde fått gå løs, slik vokterhunder bør. Under to tilfeldige møter med bjørn i terrenget viste de vokteratferd overfor eier. Bjørnen ble begge ganger støtet vekk. Vokterhunder av den kvalitet som ble brukt i Pasvik, må være utmerket for pass av gård og beitemark som ligger nær inn til hundenes faste tilholdssted. Gårdbruker Arnstein Kalliainen ble så imponert over hundenes effektivitet at han skaffet seg to slike hunder selv. De er fortsatt unge, men bare lukten og nærværet av disse hundene kan være årsaken til at ingen bjørner har våget seg inn til bygda i 1995. Bjørnene var like utenfor både på nord- og sørsiden, men kom ikke inn i selve bygda slik som de foregående årene. Erfaringene fra Pasvik er imidlertid vanskelige å overføre til forhold på vanlige utmarksbeiter der husdyrene sprer seg over store arealer. Videre viser erfaringene at når hundene får arbeide utfra mennesker de har fortrolighet med og hengivenhet til, kan de jage bort bjørn også utenfor det terrenget de har som revir. Fremtidsperspektiver
|
||||||
|
